onsdag 26. desember 2007

Tanker i julen (this years x-mas thoughts)


Dette har vært en merkelig jul.

I utgangspunktet skulle jeg feire den med våre gode venner Torstein og Gøran, og med min veninne gjennom mange år Marit. (Ja også Tom da selvsagt..) Men livet ville det anderledes.

De siste årene har det blitt mer og mer klart for meg at vennskapet med Gøran har blitt et en-veis-vennskap. Jeg føler at jeg har stilt opp og strukket meg lengre enn langt, og et par måneder før jul var det berømte begeret fullt. Så rant det over, også kjente jeg at vennskapet var helt over. Det kan være vi treffes igjen, men jeg tror min måte å si fra på gjorde det ugjennkallelig over.
På mange måter trist og leit, men jeg følte at det var så mange ting som ikke stemte, så mange sår - som tiden ikke kan lege og så mange skuffelser at jeg ikke lenger tror at det kan endres til det bedre - selv om jeg for hans del håper at han klarer å se noe av det jeg skrev, se inn i sitt hjerte og finne ut hvilke ting han må forandre for å få et rikere liv for seg selv og de som han velger skal være rundt ham...
Men jeg kjenner også en lettelse over at jeg fant en løsning jeg kan leve med. Og at det er meg som er fokus når jeg vil mitt eget beste..

Julen har alltid vært en veldig fin høytid, for meg. Men de siste årene, kjenner jeg nå, har julen blitt en høytid hvor jeg øser av meg selv til andre, og får lite eller ingenting tilbake. Folk har kommet hit i, jul etter jul, og sett på meg som en mamma som skal stelle for de. Mens ingen har sett meg som det trengende barnet som også vil dulles litt med.

Denne års jul ble helt anderledes.
Morfar har vært her, og selv om det er veldig mye negativ tankesett, bitterhet over livets utgang, været som uansett er feil og kakene som ikke smakte like godt som de mormor bakte - så er det alikevel familie. Og julen skal være familiens høytid, selv om familiehistorien er broket og ikke så rett som den kunne vært.

Min veldig gode venn Liisa jobber denne julen, og har base her hos oss, og det føles veldig trygt og godt. Jeg kan få stelle litt med henne som betyr så mye for meg, og jeg kjenner at hun steller med meg også i retur - og det er enda bedre å kjenne på.
Ettersom julen er en slik høytid som er fyllt med mye avslappning og ro, så er det alikevel endel oppgaver som skal utføres for at julen skal gli hen i sitt bedagelige tempo. Og noen må altså utføre disse oppgavene også. Her hos oss har nok jeg alltid vært mer sliten etter julen enn før, det å komme på jobb igjen har blitt min lille ferie.
Men jeg kjenner at Liisa tar i, og avlaster endel. Uten at jeg trenger å spørre er plutselig oppvasken tatt, oppvaskmaskina er tømt, kaffen er kokt og kakene satt på bordet og gjestene venter på at jeg skal sette meg og ikke omvendt.
Det må nok bli litt mer slik i fremtiden også. Ikke bare i julen, men jeg må snakke med de som er igjen rundt meg. Slik at jeg også forstår at jeg ikke lenger er den som er utømmelig.
Julen iår har fått meg til å skjønne at jeg også har min bunn, og min grense for hvor vennligheten og høffligheten må vike for følelsen "sliten".

Når jeg ser bakover i livet. Så mange ganger jeg har hatt veldig lite å dele ut av materielle ting, men så mange å dele det ut på. Mens jeg idag egentlig har veldig mye å dele ut - men ikke lenger så mange å dele ut til.

Jeg kjenner at jeg sitter å spør meg selv - Hvorfor er det slik?

Det er jo egentlig nå jeg skulle hatt mange og tyve mennesker rundt meg til enhver tid for nå har jeg både plass og råd til det.

Men så merker jeg at det er færre og færre for hvert år som blir igjen i vennekretsen... merkelig.


Det er oppbrudd i vennekretsen om dagen. Noen par skiller lag og går fra hverandre etter kortere eller lengre tid. Noen par flytter på seg, noen rundt i Oslo og noen ut av byen. Skal lure på om vi fortsetter å ha kontakt eller om det er nye mennesker på vei inn i livet mitt, noe som også har tatt en total vending.

Jeg kjenner at jeg gleder meg. Gleder meg til å ta fatt på de utfordringer livet skal gi meg. De problemene jeg skal støte på, de gleder jeg skal få fryde meg over og de veier livet leder meg inn på med stadige veikryss hvor jeg må velge.
Det er ikke så farlig om jeg velger feil, jeg får alltids muligheten til å velge om igjen en eller annen gang i livet.


Alikevel spør jeg meg.
Hva er det som har skjedd med meg, siden jeg føler at det er så få mennesker rundt meg?

Fortsatt god jul til deg som leser tankene mine denne julenatten. Jeg håper livet for deg også byr på muligheter du ikke ante kunne komme din vei - slik jeg ser livet nå gir meg.

4 kommentarer:

Salte sa...

Så god du er Pelle!

Når jeg leser det du har skrevet så tenker jeg på dette ordtaket -

"Lær deg å blomstre der du er plantet, først da vil du få din blomstereng."

Fortsatt God Jul, Pelle!

Sylvi sa...

Kjære Pelle

Jeg har også tenkt fryktelig mye denne jula... For å si det kort gikk jeg over en time alene på tur i går med bikkja, i lett snødriv og tårene kom...

Det er viktig å gjøre noen valg.. og det er kanskje riktig å skille lag når stien deles! - kanskje møtes den igjen?!

Forventninger... En vei til lykke er å ikke ha for mange av de.

Det er langt mellom venner. Mellom venner står mange bekjentskaper og mye snakk. Venner ligger som lysende stuer langt borte i fjellmørket. Du kan ikke ta feil av dem. - Kolbein Falkeid

Juleklem, Sylvi

Silje sa...

Takk for at du sett ord på ting Pelle. Det gjorde endel ting klarere for meg!
Fortsatt god jul!

Scrappelise sa...

Vil bare ønske deg alt godt og gi deg en klem!